Marihöna Productions |
"The first time I saw you it was like seing a star on a moonless and cloudless night, your inner joy and happiness was a joy to behold. Now I see that rather then a star, you are the moon, at times as bright as the sun and at other times darker then the darkest night and with more secrets then the world could hold." |
For de som tror at det er hyggelig og fint å være sykemeldt eller studieufør eller hva faen det nå heter; feil. I starten var det godt å roe ned. Føle at jeg for en gangs skyld satt meg selv forran “flinkpike syndromet” (vel og merke etter at flink pike smertefult forsto at hun gikk 10 skritt tilbake etter å ha pushet seg gjennom 2 uker praksis).
I neste fase ble jeg rastløs og alt ble igrunn litt kjedelig, men det gikk bra så lenge jeg holdt meg selv sysselsatt med Oslotur og Grongturer. Spesielt i Grong får kreativiteten leke fordi Eivind gjør de tingene som jeg ikke bør gjøre selv, han vasker benkene, støvsuger, bærer kjøkkenmaskinen hit og dit og henter ved. Noe som har resultertert i fiskekaker, lefser, eplekrasj, eplekake, eplemuffins, sjokoladekake, sjokolademuffins, julegaver osv som vel muligens er litt av hans motivasjon til å gjøre det.. Men skuldrene har ikke blitt bedre.
Og nå er det en fase som er preget av det å være apatisk og ikke ha lyst å gå ut døra. Tafatthet og oppgitthet. Kanskje er det fordi jeg er nødt å være i Trondheim der forsypningsoppgaven og fysioterapien holder meg igjen. Her mister jeg lysten på livet, den grådige iveren etter mer. Den indre nyskjerrigheten på livet forsvinner, bort, vekk, finito. Vet dere hvor vanskelig det er å spørre om hjelp av de man bor sammen med? Det sitter langt inne det. Det er så mange små ting man vet ikke er bra å gjøre, men man biter tennene sammen likevel fordi man ikke klarer å leve i fullstendig kaos, for å gjøre sin del av arbeidet. Kanskje er det ikke rart at skuldrene har vært dårligere de siste dagene, men skal det faen aldri gå over?
